vangoghs verden

Han erindrer bare unntaksvis hva det var han drømte om, natten i forveien. I det hele tatt har han et noe anstrengt forhold til fenomenet søvn.

Egentlig setter han stor pris på å få en god natts hvil. Hvis bare… Når kvelden nærmer seg og folk flest tenker på å krype til sengs, da kommer tankene. Kall dem gjerne gjenferd fra fortiden. Han orker ikke å lukke øynene igjen. De bildene som dukker fram fra fortiden, blir rett og slett for smertefulle.

Her sitter han sa, og er rett og slett for feig til å lukke øynene. Han sitter på rommet, blikket veksler mellom taket . Kroppen forteller ham at den har et akutt behov for søvn. Dette overser han glatt. Han vet så alt for godt hva som kommer til å skje hvis han tillater seg å duppe av. Tiden er ikke inne ennå. Han er rett og slett ikke trøtt nok. Han vet han har avtaler og forpliktelser påfølgende dag, men akkurat nå spiller ikke dette noen rolle.

I stedet strekker han seg og tenner en sigarett. Minnene strømmer på. Han ser faren han aldri kom overens med. Han ser kvinnen han en gang var gift med, men forlot. Han ser sønnen sin, som han såret, ved å gjøre ham til et skilsmissebarn. Han ser kvinnen som kom til å bli hans livs kjærlighet, men også hans undergang.

Disse menneskene, og flere til, kommer på besøk hver gang øynene hans faller igjen. Han er fullstendig klar over det og velger å utsette søvnen så lenge han makter. Han sitter der og lar tankene drive, inntil han utmattet velter seg i seng med et ønske om at søvnen skal ta ham fort, så fort at han slipper drømmene.

Noen ganger skjer det fort. Han synker ned i et velsignet drømmeløst mørke. Fri, i hvert fall for noen timer. Kroppen slapper av og den jernkloen han er alt for vandt til å kjenne stramme grepet om magen, slipper taket. Han sover fredelig, noen ganger.

Andre ganger blir han liggende der og kaster på seg hit og dit. Utvilsomt utslitt, men like fullt uten en sjanse til å finne den velsignede søvnen. Noen ganger står han opp igjen, andre ganger blir han liggende og stirre ut i mørket. Endelig, etter en lang dags ferd mot natt, blir han omfavnet av mørket.

Det som er igjen av natten, forsvinner så alt for fort. Han ligger der med øynene lukket og forsøker å samle tankene. Han er så utrolig trett av å leve på dette viset, og mumler en uhørlig ed over det faktum at han framdeles befinner seg her. Utenfor er en ny dag i full gang. Det er på tide å stå opp.

Han blir liggende litt til. Mangelen på hvile setter fremdeles sitt preg. Møysommelig forsøker han å samle tankene sine. Fokusere blikket. Ny dag og nye muligheter. "For en vits", tenker han. Han vet så alt for godt at denne dagen kommer til å arte seg som de fleste andre. Et tilsynelatende evig kretsløp. Ingen begynnelse og ingen ende. Han vet at med tid og stunder er det natt igjen.

Da var endelig tiden kommet for å forsøke å blogge litt igjen….

Det har vært noen begivenhetsrike uker på godt og vondt. Jeg har vært dårligere enn noensinne før i mitt liv. Jeg har sett mennesker med problemer, som har fått mine egne til å fortone seg som en tur i parken. Jeg har sett håp og fortvilelse, glede og sorg.

Innimellom alle disse skjebnene "svever" sykehuspersonalet. Som oftest med en trøstende kommentar eller et oppmuntrende smil. I løpet av en vakt tilbakelegger de en distanse som får en hobbytrimmer (som undertegnede) til å rødme av skam. Samtidig har de faktisk tid til å være medmennesker.

Jeg bøyer meg i støvet! Jeg har ikke den fjerneste anelse om hva de tjener. Det eneste jeg vet er at uansett hva som står på lønnsslippen, så er det alt for lite…

If you can keep your head when all about you
Are losing theirs and blaming it on you,
If you can trust yourself when all men doubt you
But make allowance for their doubting too,
If you can wait and not be tired by waiting,
Or being lied about, don't deal in lies,
Or being hated, don't give way to hating,
And yet don't look too good, nor talk too wise:

If you can dream--and not make dreams your master,
If you can think--and not make thoughts your aim;
If you can meet with Triumph and Disaster
And treat those two impostors just the same;
If you can bear to hear the truth you've spoken
Twisted by knaves to make a trap for fools,
Or watch the things you gave your life to, broken,
And stoop and build 'em up with worn-out tools:

If you can make one heap of all your winnings
And risk it all on one turn of pitch-and-toss,
And lose, and start again at your beginnings
And never breath a word about your loss;
If you can force your heart and nerve and sinew
To serve your turn long after they are gone,
And so hold on when there is nothing in you
Except the Will which says to them: "Hold on!"

If you can talk with crowds and keep your virtue,
Or walk with kings--nor lose the common touch,
If neither foes nor loving friends can hurt you;
If all men count with you, but none too much,
If you can fill the unforgiving minute
With sixty seconds' worth of distance run,
Yours is the Earth and everything that's in it,
And--which is more--you'll be a Man, my son!

--Rudyard Kipling

Oslorussen skal visstnok bli belønnet med retten til å bære en vestandslefse i russelua, dersom de klarer å 'knulle' 17 personer i løpet av månedens første 17 dager. (jeg velger å skrive 'knulle', i og med at det i hver fall ikke kan dreie seg om å elske med).

17 personer! Det er jaggu meg et betydelig større antall enn hva jeg har greid å akkumulere i løpet av mine 42 år på denne paneten. Det slår meg at enten er det en ting eller to jeg har misforstått når det kommer til russen, eller enting enkelte russ har misforstått når det kommer til sex.

Personlig har jeg bestandig sverget til kvalitet framfor kvantitet, ikke at jeg har vært noen munk. Synes bare at det er litt trist, når mennesker i 18-19 års alderen, i løpet av et par hektiske uker i mai står i fare for å ødelegge for seg selv i lange tider fremover. Det kan umulig være noe ultimat sjekketriks å måtte vedgå at "Jeg har ligget med 17 forskjellige personer over en 3 ukers periode".

Leser i avisen at Rune Rudberg har foretatt en aldri så liten saltomortale i retten. Etter tidligere å ha vedgått at han både hadde brukt GHB selv, og å ha gitt til andre, heter det nå at det stoffet han hadde, utelukkende var til eget bruk. Nåja, han om det.

Det som har forundret meg ved RR (og fremdeles gjør det) er at det fortsatt finnes medlemmer av kvinnerasen i dette landet, som faller for fyren. Ikke ser han noe særlig bra ut (etter hva jeg kan bedømme), ikke har han penger og jeg har en mistanke om at han ikke akkurat vasser i IQ... So what is the attraction??? En skjult agenda om å kunne selge historien sin til S&H?

Enkelte ganger er det en hel del kvinner jeg ikke skjønner meg på...

I tilfeldig rekkefølge

1. Queen - San Diego 1980
2. Dire Straits - Oslo 1982 (?)
3. Blues jam - Kingston 2002 (Mick Fleetwood hoppet plutselig opp på scenen)
4. Phantom of the Opera - London 1988
5. U2 - London 2004
6. David Gilmour - London 2003
7. Snow patrol - Dublin 2004
8. Lou Reed - London 1992
9. Gary Moore - London 2003
10. Les Miserables - Edmonton 2000
    

Jeg har alltid vært fascinert av fotball. Da jeg var en liten gutt, var det ukens ubesridte høydepunkt da far tok meg med på gamle Stavanger Stadion for å se på Viking. Det var ikke noen vits i å kjøpe programbladet, for lagoppstillingen visste vi allerede. Sentrallinjen bestod av Erik Johannesen, Reidar Goa, Olav Nilsen og Hans Edgar Paulsen. Sånn var det bare. At noen av disse noensinne skulle spille for en av rivalene i (daværende) 1. divisjon, var fullstendig utenkelig. Den store guttedrømmen var å en dag bli god nok til å spille for byens stolthet. Vel, talentet stod aldri i stil med drømmene (men det er en annen historie). Felles for alle disse spillerene, var at de hadde jobber utenom. Sett ut fra dagens standard, var det neppe mye mer enn hobbyidrett de drev på med.

Likevel, savner jeg leken og klubbfølelsen fra den tiden. Etterhvert som de store pengene har gjort sitt inntog i toppfotballen, har min interesse blitt motsatt proposjonal. Jeg er kanskje litt gammeldags på det området, men jeg blir faktisk provosert når unggutter, som knapt nok er i stand til å skrive sitt eget navn, tjener mer i løpet av en måned enn hva vanlige dødelige tjener i løpet av et liv.

Jeg er klar over at vi aldri kommer dit igjen, men jeg savner faktisk det som engang var...

Jeg tilhører den generasjonen som vokste opp med utelukkende statskanalen (i sort/hvitt) på kopekassen. Når jeg tenker tilbake, ser jeg for meg bilder av "lokomotivet Tøffe", "Pompel & Pilt" og "Pernille & Mr. Nelson".

Tiden gikk, jeg ble eldre og fikk lov til å være litt lenger oppe om kveldene. Hvis jeg hadde vært riktig snill, fikk jeg til og med sitte oppe og følge med på "Kruttrøyk". Matt Dillon, Festus, Doc og Miss Kitty gjorde alle et uutslettelig innntrykk på et guttesinn.

Jeg husker "Lørdagskveld med Erik Bye" (min fars favoritt), hvor fascinert jeg var da han blant annet hentet inn Ken Curtis (Festus), som gjest i et av sine programmer. (Senere i livet begynte jeg å betrakte EB som en sidrompa gammel gubbe, men det er en annen historie). Lørdagskvelden 'var' Erik Bye og Erik Bye 'var' lørdagskvelden. Felles for de fleste gjestene EB tauet inn til 'kopekassestudioet' var at de enten hadde 'utørt noe', 'visste noe' eller kunne noe, som gjorde dem unike.

I dag trenger du ikke kunne så veldig mye for å oppnå dine "15 minutes of fame". Det holder i lange baner at du har "hatt deg" på direktesendt kopekasse eller rett og slett bare er PR-kåt nok til hemningsløst å brette ut ditt inderste følelsesliv i det offentlige rom. Hvem du er og hva du kan, havner ganske langt bak i køen...

Jeg har svært lite lyst til å bli oppfattet som en gretten gammel gubbe (helt sant), men verden har ikke utelukkende gått fremover de siste 40 årene.

IMHO

Jeg ble tidligere i kveld "utfordret" av min favorittblogger, Iskwew, til å starte min egen blogg. Den første tanken som slo meg var: "Tør jeg virkelig dette?"

Som langtidssykemeldt, har jeg bl.a benyttet tiden til å surfe rundt på diverse bloggsider. Felles for så mange av dem er at "forfatterene" skriver så vanvittig bra. En stakkars nybegynner kan få prestasjonsangst av mindre. Når jeg likevel tar sats og hopper ut i det, har det sammenheng med det faktum at jeg virkelig liker å skrive (til tross for enkelte forbigående tilfeller av skrivevegring).

Rom ble ikke bygget på en dag, og jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at det kommer til å ta en hel del prøving og feiling, men forhåpentligvis vil jeg på et eller annet tidspunkt makte å produsere ett og annet som vil fange interessen til flere enn meg selv ;-)

Da gjenstår bare å klappe meg selv på skuldren (i og for seg en nesten akrobatisk øvelse) og si lykke til, Vangogh :-)